«Bøtta og øsa lå klar, men den grove sjø slo inn mot ripa og flere og flere bølger la igjen sjøsprøyt og vann der fribordet var lavest. Jeg vurderte i kampen mot den stadig mer hissige sjø at la vandet bli i båten, og hev meg heller på årene med de siste krefter, i håp om å nå rennen ca. 500 meter unna.

 Jeg rodde opp mot den meterhøye sjø for å bryte bølgeprofilen, og falt så av igjen for å surfe noen meter. Etter 20 minutter så jeg muligheten og de siste krafttak ble lagt inn. Det knirket i årene da jeg dro båten rundt merket og inn i renna til Skallkroken, en liten havn på  Hallands kysten som ble min redning. Gledestårene rant sammen med sjøsprøyten, jeg hadde vært livredd i en halvtime og fryktet hele tiden at det kunne ende med forlis. Jeg var totalt utkjørt etter den ulike kampen, men gutta i havna var der og fant en god plass til båten og hjalp en skjelvende «Terje Vigen» på land.»

Barndomsdrømmen ble til virkelighet

Dette er bare  en av de mange opplevelser som pensjonisten og skribenten gjennom 40 år, opplevde da han i sommer valgte å hedre Ibsens drama «Terje Vigen» med å ro en  bare 4.60 m. lang og 1.41 m. bred liten finsk robåt fra Moss til Nyhavn. En 350 nautiske mil lang rotur som startet 1. juli og endte 31. august, og som bød på alt fra de rene paradiser i Bohuslen til tøffe dager med uvær og voldsom vind i uke etter uke langs Hallands lange stenete kyst. Og hvor det er langt mellom havnene og hvor en liten båt er sårbar når kulingen setter inn.  Skipper måtte glemme kalenderen og ro desto sterkere når sjansen bød seg. Og til tross for 13 dagers ventetid i Mølle havn ved Kullen, lykkes det å ro inn til Nyhavn til avtalt tid 31. august, hvor uværet igjen herjet og NRK hadde problemer med følgekameraene når skybruddene herjet som verst.

 

Ide og planlegging

Man legger ikke ut på en slik tur med blanke ark. Rotrening både på maskin og om bord i Terje Vigen 2 pågikk i flere måneder, og det tok tid å finne ut hvordan 120 kg bagasje fordelt på 3 40 l. vanntette plastbeholdere, skulle plasseres i båten for best mulig balanse, ikke minst i tung sjø.  40 kg endte opp under baugbeskyttelsen, mens de 80 andre hvilte mot hekken. Også under dekke av en pressenning, pluss et kapell som kunne dekke hele båten om natten. I beholderne var det tøy og utstyr for 8 ukers rotur, et lille stormkjøkken, gassbeholder samt tørrfor, kaffe, vitaminer og kosttilskudd. I tillegg til sjøkart, håndholdt GPS, litteratur og fotoutstyr samt div. som kikkerter, radio og horn. Nær toften hvor jeg satt GPS, redningsvest, nødbluss, bøtte og øse, som det i den grad ble bruk for når skybruddene kom. Den perfekte sitteposition oppnår man ikke i en så liten båt, men med gode puter og silke øverst gikk  jeg fri for gnagsår bak, som mange roere sliter med. Videre smørte jeg hver kveld inn hendene med fet krem og kom frem til Nyhavn etter 280.000 åretak uten en blemme i hendene.

 

Tøff start

1. juli var det opp av senga ved 05 tiden for å pakke båten. 7 turer til fots på Festelandet før båten var ferdigpakket og alt klart til 8 ukers romaraton. Venner og presse møtte opp ved Mossekanalen trods et ufyselig regnvær, og ca. kl. 12.15 kunne skipper legge fra kai og ta fatt på den 648 km. lange rotur langs den norske, svenske og danske kyst.

 

Med god bør og nordavind i ryggen gled jeg mellom to Bastø ferger langs Festelandet mot Larkollen og Rauøy. Kaffe i Larkollen hos Erik og Elisabeth, og vin fra Oven fra Ole Naumann, som ventet i sundet. Første overnatting ble Engelsviken, der jeg vokste opp, og her ble det hilst hjertelig velkommen av lokale i Engelsviken Havn med nytt klubbhus og av Atle urmaker som lot en voksen sjøfarer bo i fiskebua med egen køye over natta. Det var bare første gang, av utrolig mange, at folk stillte opp for å gjøre roturen så god som mulig for den gamle mannen og havet. I dagene som fulgte fikk jeg god hjelp av nordadraget og var snart forbi Hankøsundet og Slevik, der Vi Menns Bengt Erik Iversen rapporterte til fanklubbmedlemmene at Terje Vigen 2 hadde kurs for Flatskjæra og at det gikk unna. Samme kveld passerer en 50 fots Princess så nær at båten tar inn vann og mobiltelefonen samt kameraet, som var i bruk, ble ødelagt.

Jeg fant en lun liten havn ved Kjellvika på Spjærøy, slo opp teltet og la ut liggeunderlaget og sov godt før  jeg tok bussen til Fredrikstad for å ordne nytt kamera og telefon. Liten stopp på Skjærhalden hos gode venner, Torill og Ivar, før turen over til Frank Høyer på Herføl som ventet med seng og god strand der vi kunne trekke båten opp.  Siste stopp før roturen over Sekken, som kan være tøff nok med rotete sjø. Jeg la dristig ut med kurs for Capri på svenskesiden, så jeg kunne ro sundet inn. Men bølgene ble for store for båtens lille fribord, og det ble en ventenatt i en liten lun havn på Lauer med utsikt til Skjærhalden. Det regnet, men jeg fikk noen timers søvn før neste forsøk på å krysse Sekken.

Sterk kaffe og god havregrøt gav nye krefter, og allerede ved 12 tiden rodde jeg inn på Capris strand ved Strømstad og fikk en liten prat med folk på stranda. Bare sekunder etter at jeg rodde videre, kom torden og voldsomme regnbyger over sundet, men jeg rodde inn til SPA hotellet i Strømstad for å tørke og tømme båten for regnvann og få en god hotellseng for en enkelt natt.

 

Dager i paradis

Neste dag, etter handletur og friske varer i kjølebaggen, valgte jeg som de fleste andre båtfolk indre løp der den ene idyllen slår den neste ihjel, og hvor hundretalls norske og svenske båter har funnet nettopp sitt drønmmested. Så snart den lille brune Terje Vigen 2 dukket opp, ble der heiet og hilst og ropt god tur videre, den grimme elling fikk smilene frem. 8 timer bak årene den dagen med besøk på Saltø, Råssø, trivelige Havstensund og naturperlen Resø. I Havstensund ventet uventet og hyggelige tilbud og godt selskap. Jeg var akkurat på lufta med NRK da jeg rodde inn, og sa at nå var jeg tørst. Straks kom en kald øl gjennom lufta pluss nygrillet hamburger fra nabobåten. Så ropte Bjørn Larsen fra Alette 2 at han hadde køyeplass og mat til en roer en natt. Herlig, 3 gode tilbud jeg ikke kunne si nei til. Neste uke fulgte solen oss uansett hvor vi rodde, opp til 33 grader varmt og 25 grader sjøtemperatur. En dukkert hver tredje time for å kjøle ned var nødvendig i varmen. Jeg valgte at ro ut og rundt Hallsø, der Patrick Alstrøm bød på en øl da jeg rodde inn til hans sommestuga for å høre om strøm og vind rundt øen. Alt kjørte på skinner, Gula Humpen rodde jeg over på kort tid. I Hamburgsund ble det uventet lunsj ombord i Keiserinna, der Therese og Rolf, gammel Esso kolega. lå til brygga med sin herlige seilbåt. Taco og snadder før jeg rodde videre mot Soteneset og Grebbestad.

 

Alle hadde advart meg mot Sotenkanalen, stor trafikk og store båter fra morgen til kveld. Jeg tok sjansen og la meg på utsiden av merkene fra begynnelse til slutt, og slapp med et par bælger som slo meg mot fjellet. Men båten holdt og folk var positive så lenge de forsto at jeg tok hensyn med bare 2 knops hastighet med Terje Vigen 2. En rolig aften i Kungshavn før drøye timer mot Lysekil, men en avstikker til Lille Kornø i kraftige byger tok på kreftene. Plutselig dukket Ketil Johansen opp i jolle og ville dra meg til hans båt ikke langt unna. Men slepes må man ikke, det SKAL roes.

Jeg fortsatte mot Lysekil og nådde like inn i havna i sentrum hvor det var fest på land og plass til min lille båt tett på det hele. Jeg lå ved siden av Maj Britt og Ronny Tjønnes som passet på min båt, da et par med glimt i øyet, Carina og Freddy Rudseter inviterte meg hjem til eget rom og seng bare 5 minutter unna. Her ble det to dager, nytt kamera og allsang på kaia før Ketil og Siri kom seilende inn til Lysekil og bød på super frokost i sin vakre Swan 46.

Jeg ville krysse videre inn i leden, men stor sjø og sterk fralandsvind gjorde at jeg valgte å gå inn til Fiskebackkil som bød på et utrolig kystmiljø og en god køye på hotellet på brygga.

To nye, flotte uker

Eventyrreisen og eventyrsommeren fortsatte med fantastisk vær og fløyelsnetter der man bare døset av etter dagens dont ved årene. En natt, da jeg var gått i seng på en øy, lød et et skikkelig ulvehyl eller villhunddhyl fra skogen. Jeg pakket teltet og rodde i måneskinn frem til neste holme, der jeg slo leir på ny. Fullmånen var fantastik, jeg så utmerket i nattetimene. En ny dag kom og jegge rodde mot Ellos, der Hallberg Rassy har sitt hovedsete. Fabrikken holdt ferie, men en oppsynsmann ønsket meg velkommen og sa at jeg kunne legge meg hvor jeg ville og benytte havnens faciliteter.  En tysk båt lå tett på min, og bare en halvtime gikk før en blid fraulain, Jutta, spurte hva jeg tenkte på og om  ikke prosjektet var vel dristig. Det siste kunne jeg ikke benekte, men da hun inviterte på middag med hellefisk på akterdekket i deres HR, var det lett å si ja. Hans Jurgens rett smakte  himmelsk og jeg sov som en sten den natten.

 

 

Nå la vi kursen mot Gullholmen der jeg fikk en god plass innerst i havna og ble bedt på morgenmat på vandrehjemmet, som ikke hadde rom. Men en voksen kar på 86 år, som hadde fisket i Lofoten og elsket Norge, ryddet plass i fiskebua så det ble plass til to madrasser. Så gikk snakken til langt på natt.

Neste morgen ble kartet plukket fram og jeg valgte åpen sjø via Kjærringøen frem mot Skjærhamn. En lang dag ved årene, men nå visste jeg at jeg lå foran «skjema» og kunne tåle nye ventedøgn. I Skjærhamn spurte jeg kokken på en tacobar om mulighet for en seng, ingen egnet plass til sovepose i havna. Det overhørte en sommerbrun jente i 50 årene og kom bort og sa «at du kan bo hos meg». Hun pekte over sundet på leiligheten som også hadde båtplass. Nok engang reddet og herlig dobbeltseng er ikke dårlig for en sliten roer. Selv dro hun ut til sommerhuset tett på. Marstrand dukker opp i horisonten neste dag etter nye timer ved årene. Her ordnet en flink lege på «Vården» min fot med full rens av åpent sår og vanntett pakning. Her dukket også Anders Arnell opp på «Kajen» der han driver restaurant. Han ordnet straks gratis bolig hjemme hos seg selv og kunne servere herlig fiskesuppe til en sulten roer kl. 23.00 om kvelden. Life is beautyful. Men nå går det også mot slutten på noen dager i Norge og to uker i smørøyet av den svenske skjærgård, Bohuslän.

Lange dager og alene

Jeg ror ut fra Marstrand og velger å krysse over innseilingen langt til havs, så jeg slipper de verste bølgene fra de store skip som passerer her døgnet rundt. Jeg er heldig og drar nytte av gammelsjø som jeg nærmest surfer på, i tillegg til nordadrag i ryggen og sjø jeg behersker med den lille båt jeg ror.  Bare små 3 timer tar krysset over mot Brennø Brygga og snitthastigheten er over 4 knop. Det betyr at jeg legger til i en lun liten vik på Brennø og får en velfortjent kjølig dukkert i varmen, 31 grader.

 

Fra Brennø setter jeg kurs via Kungen til vakre Malø og frokost og håp om å ro inn i Varberg om kvelden. Ca. kl. 20.30 ror jeg inn til min gamle båtplass i hjertet av Varberg, som er akkurat like charmerende som jeg husker den. Det er rom i herberget, dvs. det gamle fengsel er blitt vandrehjem og jeg får celle nr. 8 i avsnitt med morgenmat for bare 550 kr. Etter to gode dager i Varberg bærer det mot Falkenberg, siste store havn før havet åpner seg og avstanden til land blir skremmende STOR for en LITEN båt. Den gamle havna i Falkenberg er ikke all verden, midt i siloer og storindustri. Den nye er ok, men sterk strøm fra elven og havstrømmer  er en fare. Jeg setter kurs langs kysten, men dras langt ut av en sterk strøm. GPSn sier at jeg er langt ute bokstavelig talt. Jeg legger kursen østover og klarer og karre meg på kurs, men det koster to timers hard roing. Så øker vinden til 9/11 sekundmeter i stedet for å løye som meldt samme morgen. Jeg vurderer at dette her kan gå galt, med lavt fribord og godt sliten etter 16 timer ved årene er ikke høye bølger med skum på hva jeg behøver. Ved Steninge i et farvann der tusener av sten og rev lurer, ser jeg av sjøkartet en liten havn som heter Skallkroken. En halvtimes roing minst opp til merket, men alternativet er forlis, så jeg tar ut de siste krefter og runder merket med en båt halvfull av sjøvann, men med hel båt og en totalt ferdig skipper som bare legger seg ovenpå årene og gråter ut. Nærmere døden har jeg aldri vært, og jeg ble livredd.

Havnesjefen sørget for køye i sitt båthus der jeg bare krøp sammen og sov til langt på dag.

Venner på besøk

Heldigvis fikk jeg selskap neste dag. Martin Olsen og Svein Bromander tok bilen fra Moss ned til Skallkroken og vi dro på sightseeing og overnattet på et hyggelig vandrerhjem. En god middag i Steninge og en oppmuntring som kom godt med. Nå ventet nye tøffe tak ved å krysse den enorme Laholmbukta. 8- 10 timers roing helt avhengig av vær og vind. Og vinden økte på fra dag til dag.

Jeg forsøkte å ro ut fra Skallkroken tre ganger, men oppgav etter kort tid på grunn av sjokket etter nestenforliset og synet av nye store bølger. Først fjerde gang, etter meditasjon, kom jeg meg gjennom sjøene og satt kurs for Grøtvik, en hyggelig havn godt ute i bukten. Her ble det tre ventedager før vinden løyet og jeg gav meg i kast med det lengste strekket, ca, 15 n. mil.

Jeg ser snart at jeg ikke har krefter til å runde Hallandsåsen, så valget blir en bitte liten havn som heter Katvik, ikke langt fra Båstad. Her samler jeg krefter til rundingen av forevne klipper neste dag. En hyggelig fyr dukker opp i havna og presenterer seg som Lars. Etter en time ved båten inviterer han på kveldsmat og overnatting, så jeg er ved godt mot når jeg ror ut neste morgen der Skrelleviken venter.

Nok en utfordring på denne forrevne og forblåste kyststrekning.  Jeg sliter meg rundt neset, men velger å stoppe i Torekov, en god havn med både spisesteder og butikker. Legger ut liggeunderlaget under et tak i havna og sover elendig, men vil ro ut til Hallands Vederøarna som bare er fantastisk. Et 50 tals seler følger meg  inn mot stranda der jeg drar båten på land.

 

Nytt primitivt opphold på liggeunderlag og i sovepose i den gamle losstasjon. En butikk, 3.8 km å gå. mat i posen, men tar ikke kreditkort. Ned i stormkjøkkenet etter gryte og havregryn, kanel og sukker. La meg mett, men rodde tilbake i Torekov neste dag for å handle inn før jeg ville prøve meg på Kullen, som er beryktet for sterke strøm og voldsomme vindkast. Jeg har bare flaks denne dagen og ror opp mot Kullen i totalt havblikk, men merker at strømmen går i mot. Til slutt går jeg så langt inn mot land som jeg tør og ser at det nytter. En halvtimes intens roing er nok til at jeg er rundt og kan se Mølle havn ca. 1 nautisk mil inne i bukta. Men ny motstrøm tar det allikevel en time før jeg endelig kan ro inn på havna og finne en god båtplass.

Bare skjønne mennesker

Jeg er observert fra land fra folk som klapper og vinker. To av dem treffer jeg på kaia senere og de tilbyr overnatting til tross for at den ene datteren skal giftes neste dag. Helt utrolig gjestfrihet. Om det er en tilfeldighet at jeg blåser inne nettopp i Mølle, vites ikke, men jeg fikk 13 utrolige dager med mennesker i den lille havnebyen som jeg aldri vil glemme. Den lokale fisker kjørte meg helt til Høganes, han kunne heller ikke gå ut i kulingen som varte i to uker. Utover å sørge for at jeg altid fikk et sted å sove, som Grand Hotel som tilbød luksusrom og anneks gratis, inviterte andre til fødselsdager og middager, lån av bil og sightseeing, eget rom og sogar fri mat på krukkeriet i Mølle. Michael, en amerikansk kokk gav meg husly i Høganes tett på Mølle, det samme gjorde hans venninne. De fikk meg også over Høganes spissen så jeg kunne ro videre mot København etter 13 døgns venting.

Alle disse positive mennesker gjør det mulig å overleve to måneder i en liten båt med våte føtter, altfor lite søvn, blandet kost og minst 8- 10 timer hver årene i snitt hver dag. Men roingen tar så mye krefter at man ikke engang er sulten om kvelden, men bare vil sove etter å ha fyldt opp kroppen med vann. Hovedmåltidet blir en stor porsjon havregrøt hver morgen, juice og frisk frukt.

Sjarmøretappen i whiskybeltet

I tusmørket dras båten på land i Snekkersten etter turen fra Rå. En natt på hotell før kursen settes mot Whisky beltets mange havner. De ligger som perler på en snor innenfor 30 nautiske mil og man ror dem hurtig opp med vinden i ryggen.

 

Espergerde, der jeg får overnatte i gode venners, Mette og Kelds seilbåt to netter, videre Nivå hvor nok en mann låner sin båt ut. I Humlebæk inviteres jeg inn av den lokale roklubb til kaffe og kos, men også til stor fest på Bodilles Kro ved Luisiana. Videre mot Vedbæk, som bygges om og Rungsted Havn som ligger nærmest Ven. Vi venter i Tårbæk, Terje Vigen 2 og jeg, så vi ikke kommer for tidlig. Søndag morgen kl. 11.58, 31. august 2014, på min fødselsdag, ror jeg inn på Nyhavn fulgt af NRK samt venner og familie. Sommereventyret er over, en manndomsprøve og en drøm kom vel i havn. Jeg er takknemlig og glad for at det endte godt.

 

Båtturen er, ærligt talt, kun for folk som er i ekstremt god form, uansatt alder. Men har du også en drøm? Realiser den, og du vil føle deg som et nytt og bedre menneske. Ikke dårlig når man runder 71 år.

Tekst: Ulf Wesley Johnsen

Foto: Hans Eidstuen og «Ro-Ulfs» fotobank