Til tider kan det virke som om ungdom helst vil gjøre alt annet enn å tilbringe tid med familien, da inngår spesielt den eldre delen – besteforeldre. Trening, sosiale medier og venner er noen av mange faktorer som i dag opptar tiden til den yngre delen av befolkningen.

En rekke mennesker vil kanskje oppfatte det som om ungdom rett og slett ikke vil ta seg tid til å besøke besteforeldrene sine. Mange tror ganske sikkert at de aller helst ville ha sittet hjemme med mobiltelefonen i hendene istedenfor å besøke dem. Men er det egentlig slik realiteten er?

Ut i fra egne erfaringer og tanker vil jeg definitivt si at dette bare er oppspinn. For meg, som en av dagens ungdommer, vil en tur til besteforeldrene mine ofte gjøre dagen lysere og kanskje bedre. Å bli tatt imot med kjærlighet og klemmer etterlater seg flere spor enn jeg ærlig talt tørr å innrømme. Også det å se hvordan gleden over å ha meg der til og med kan sees på øynene deres gjør noe med meg. Selv om jeg setter uhorvelig stor pris på å ha denne delen av familien å besøke, ser jeg at de i like stor grad setter pris på at jeg tar meg tid til å besøke dem.

Dette gjør jeg ikke bare fordi foreldrene mine ber meg om det. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg føler at jeg må. Tvert imot ønsker jeg å ta meg en tur og besøke dem. Det er heller ikke rent sjeldent at søsteren min og jeg spør om vi kan ta en tur til bestemor og bestefar snart. Der blir vi som regel møtt med verdens beste boller, og smil som går fra øre til øre. Man kan tydelig se at besøkene våre etterlater seg glede.

Når jeg tenker tilbake på da jeg var mye yngre er det mange minner som dukker opp på overflaten. Likevel er det de sene sommerkveldene hele familien tilbragte sammen som kommer mest til syne. Jeg kan fortsatt høre gitarspillet til faren min, og hvordan bestemor og bestefar stemte i med gamle viser. Det er disse dyrebare øyeblikkene som fester seg til hukommelsen og som jeg virkelig husker senere.

Også faktum at jeg alltid skulle sitte på fanget til morfar etter en svømmetur sier noe om hvor mye jeg, i likhet med mange andre, setter pris på besteforeldre. Det var ikke snakk om at jeg skulle la noen andre varme meg når jeg var kald. Morfar hadde fått tildelt den jobben. Til og med da jeg våknet opp på natten og gråt var det mormor som skulle trøste meg.

Selv kan jeg ikke se for meg et liv uten besteforeldrene mine. Med all den betingelsesløse kjærligheten de øyeblikkelig gir fra seg gjør at familien blir tildelt det lille ekstra, og rett og slett blir komplett. Uansett hva som skjer kan man alltid føle seg trygg hos besteforeldrene sine. Man kan alltid stole på at de har mer kjærlighet på lager selv om de allerede har gitt så mye. Dersom mamma og pappas omfavn av en eller annen grunn ikke er der når jeg trenger det, finnes det ikke noe annet sted jeg ville vært enn i armene til foreldrene deres.